onsdag 19. januar 2011

Langsomme prosesser

Vi er allerede kommet et godt stykke inn i det nye året. Jeg skriver onsdag 19. januar 2011, men sitter fortsatt oppe i andre etasje med min I Mack. Her er ikke malerutstyr i det heletatt. Jeg kan se skrått ned på atelieret. Det store vinduet har nedtrukket rullegardin, og det få ting som appellerer derfra. Jeg har hatt en ganske god periode nå, og det har smått begynt å danne seg bilder i mitt indre. Jeg har tenkt at når solen kommer litt høyere opp på himmelen bør jeg ta meg en tur ut i atelieret for å rydde litt, og kanskje studere hva som bør gjøres med det uferdige portrettet. Jeg føler det står i veien for nye, kreative prosesser. Mine bloggvenner, som venter på nye bilder: Vær tålmodig med meg. Gud har ikke avsluttet sitt arbeid med meg ennå. Til tross for min høye alder - eller kanskje nettopp derfor - går prosessene langsomt. Men du må ha et godt nytt år!

onsdag 1. desember 2010

JEG HAR RØMT ATELIERET

Jeg har vært nødt til å flytte ut av atelieret. Spasmene i hendene har gjort det umulig å kontrollere malepenselen. Når man maler portretter det meget viktig med en stø hånd. Nå står et halvferdig portrett på staffeliet.

Av frykt for at jeg skal skli og falle på veien til og fra atelieret har min omsorgsfulle kone foreslått at vi plasserer datamaskinen i 2.etasje. Det er gjort, og nå er det bare å gå opp og med trappen diverse ganger om dagen, som for øvrig er den eneste fysiske treningen jeg har for tiden. Men i dag sa min kone: Har du lagt merke til at jeg har funnet fram vinterlua di? Med det fikk hun gitt uttrykk for at jeg kanskje er i stand til å gå en tur. I dag hadde det vært fint, for været er strålende. Men det er bikkjekaldt.

Medisineringen mot trigenimus-smetrtene er redusert til omtrent det halve, og med den følge at spasmene og svimmelheten er betydelig redusert. Den eneste ulempen er at smertene har meldt seg igjen, men ikke verre enn at jeg kan leve med dem.Jeg håper nå at om en stund er jeg i stand til å komme meg ut i atelieret igjen for å gjøre ferdig portrettet. Og så står motivene i kø, motiver som jeg virkelig gleder meg til å virkeliggjøre på lerretene.

Så håper jeg at jeg kan finne ut av problemet med å få fotografier inn på bloggen. Jeg har god hjelp i min venn Lasse, så det skal nok gå. Ha det godt så lenge.

torsdag 2. september 2010

PORTRETTMALER, JEG?

Nå har jeg tatt på meg en oppgave som virker nesten helt umulig. En venn har bedt meg male et portrett av sin kone. Det er bare det at hun ikke kan sitte modell hos meg. Jeg må male det fra et fotografi som han setter stor pris på. Men det har verken farger, eller er komponert slik en maler ville ha gjort det.

Jeg har søkt på nettet og funnet at selv dyktige kunstnere har malt etter fotografi. Den kjente amerikanske portrettmaleren Everett Raymond Kinstler måtte bruke fotografi da han skulle male
Dag Hammarskjöld. Det ble et utrolig fint protrettmaleri.

Nå har jeg kjøpt blindramme. Lerretsduk har jeg liggende, et med meget en fin greng. Det samme som jeg brukte da jeg malte biskop Ole Borgen. Nå vil jeg snart lage skissen, sette opp en palett og ta fatt på dette vaskelige arbeidet. Jeg vet at portrettlikhet er særdeles viktig, samt å få fram det ved denne kvinnen som mannen er så glad i. Hadde hun enda vært norsk, men nei, hun er kinesisk og har en annerledes hodeform og glattere hud.

Spørsmlet jeg stiller meg er om jeg har påtatt meg en oppgave som som krever en helt annerledes kunstnerisk kompetanse enn den jeg har. Men jeg har bestemt meg for å gjennomføre prosjektet.
Hvis rsultatet blir akseptabelt skal jeg nok vise det her på bloggen. Så ønske meg lykke til.

søndag 22. august 2010


Jeg har forsøkt, men det ble bare med det ene bilde, det som ble en 50 års gave til min venn Lasse. Men så var det plutselig helt stopp. Ikke et eneste levende motiv er dukket fram, og heller ikke  den sugende lysten til å male. Dette forsår jeg ikke helt, men behovet for å se kunst og leste om kunst er heller ikke påtrengende. Dette er i grunn merkelig, for dette trodde jeg aldri ville skje med meg. Er det noe jeg har vært helt trygg på så er det behovet for å male.
Kan det være så enkelt at jeg ikke føler den samme trangen som før fordi jeg ikke har fornyet meg nevneverdig, og at jeg ikke får tilstrekkelig med ”heiarop”? Har jeg vært for overfladisk i mine arbeider?
Nå kommer den nye årstiden og jeg føler at den kanskje kan bli en slag forløser, en jordmor, som hjelper meg til å sette de herlige prosessene i gang igjen. Jeg venter med spenning. Men ser jeg ut av det store ateliervinduet som vender mot hagen er det få ting som tyder på at våren er i anmarsj.
Noe av det siste som har inspirert meg så jeg i Varemessa sist høst. Nemlig nordlandskunstneren Rita M. Lindberg Pettersen. Vil du se hennes bilderkan gå inn på: wwwatelier
Macintosh HD:Users:davidkvebk:Desktop:25 kopi.JPG.jpeg

tirsdag 27. juli 2010

Hun klarte det, Henriette.

Noe stort hendte i går. Vi fikk besøk av nygifte Henriette. Hun og moren, Kristin, tok seg en tur ut i atelieret. "Nå har eg funne bilde eg vil ha!" sa hun da hun kom inn igjen. Det var et stort bilde jeg hadde påbegynt for ett år siden, men stablet bort. Det har et rohdodendron-motiv. "Hva vil du jeg skal gjøre med bilde så det blir slik du vil ha det", spurte jeg. "Eg vil ha det som det er eg, bestefar". Plutselig ble veien til staffeliet helt overkommelig. Nå skulle jeg, ganske snart, fullføre bilde, og så skulle hun få det til sin nye leilighet på Torshov.

Er det ikke litt rart? Her går jeg på gallerier for å få hjelp til å komme i gang med malingen, og så er det et skjønt, nygift barnebarn som forløser lysten til å male igjen. Da Pierre Wemaere ble spurt om hvorfor han malte, svarte han: For å glede Gud og mennesker!" Jeg kan vel svare omtrent slik jeg også. Jeg maler for å glede Gud og barnebarn!

Ja, så får vi se om det bare ble en liten gnist, eller om bålet flammer opp på nytt. Har jeg sitter og skriver min blogspot har i alle fall lysten til å male kommet tilbake.

onsdag 23. juni 2010

ET BESØK I STENERSENMUSEET

I min iver etter å få inspirasjon til å male igjen bestemte jeg for å se Oalv Strømmes bilder i Stenersenmuseet. Kona mi kjørte meg til stasjonen, og jeg gikk på mine egne ustøe ben, støttet av min spaserstokk helt fram til museet. Der ble jeg opplyst om at det kun var avdelingen med Strømmes bilder som var åpen.
Jeg gikk med et åpent sinn, trodde jeg, rundt i rommene og så på bildene. Til slutte ble jeg så trett i bena at jeg satte meg ned på galleriets eneste stol. Der opplevde jeg at jeg var ganske mentalt trett av å betrakte malerens kunst. Jeg orket ikke gå en runde til.
Jeg skrev en sms til min fetter mens jeg nøt en kopp kaffe på en kaffe i nærheten. Jeg nevnte at jeg var ute etter en inspirasjon men ble sørgelig skuffet. Straks etterpå tikket det inn en mail hvor min fetter slo fast: ”Du har hatt for store forventninger!” Jeg ga ham faktisk rett i det. Jeg vil på ingen måte nedvurdere Olav Strømmes kunst. Jeg har ingen problemer med å se hans storhet. Det var hans budskap som gjorde meg trist. Kanskje var det nettopp det han ønsket? Og da hadde han jo lykkes.
På kvelden samme dag ringte jeg til min sønn på Lillehammer. Jeg ville helst imponere ham med mine lange spaserturer, men nevnte også min skuffelse over utstillingen. Han sier ”Hva vet du om hvilket utbytte du har fått. Rent ubevisst kan du ha fått inntrykk du kan dra nytte av senere. Man vet lite om hva man kan ha nytte av!”
Jeg hadde vel forventet at et møte med Olav Strømmes bilder ville gitt meg omtrent samme opplevelse som møte med Asger Jorns og Pierre Wermare’s fargeglitrende kunst, i sin tid, har gitt meg. Strømme talte til tristheten i meg, men viste meg ikke veien ut av den. Den vonde tanken jeg har slitt med et år om at jeg kanskje ikke kommer til å male mer, fikk en sår bekreftelse under dette galleribesøket.
Tenk om det fantes en ”Asger Jorn” som kunne komme på besøk en dag og sprøyte nytt håp i meg? Inntil da her jeg ikke nye bilder å legge ut på min blogg.

mandag 24. mai 2010

Mimmi Falsen ( 1861 - 1957) og Sjelesorginstituttet

Den aller første gang jeg så Mimmi Falsens malerier var under besøk på Solborg, dr. Einar Lundbys Hvilehjem på Jevnaker 1959-63. Jeg var metodistprest i bygda og besøkte av og til Solborg, enten fordi en bekjent var pasient der, eller for å snakke med dr. Lundby og min store idé, et tilfluktssted for mennesker med eksistensielle problemer. Han var oppmuntrende, kom med råd og delte min ideer.
Det var Gina Johansen – hun tilhørte Meodistkirken på Jevnaker - som bygde Solborg, og drev det som pensjonat helt til tyskerne okkuperte stedet. Bortsett fra den fantastiske beliggenheten som ga panoramautsikt over Jevnaker og Hadelandsbygdene på begge sider av Randsfjorden, var det en helt spesiell atmosfære i hvilehjemmet. Interiøret var enkelt men kvalitetsbevisst. På veggene hang en hel billedsamling av en kunstner jeg ikke kjente, maleren Mimmi Falsen. Jeg fikk vandre rundt i salongene som jeg ønsket. Jeg ble også invitert til Lundbys private avdeling hvor han hadde sin kontorpult og sin deilige, høyryggede stol i utskåret tre og trukket med gyllenlær. Her hang også bilder av Mimmi Falsen, kan jeg huske.
Jeg vet ikke om jeg kom helt inn under huden på denne kunstnerens billedutrykk. Hun malte både portretter, blomsteroppsatser og landskapsinteriører. Her var ingen rene, klare farger. Alle var dempet, duse og gjenkjennelige fra bilde til bilde. Bildene var malt av en sterk, selvstendig og selvbevisst kunstner, det var åpenbart.
Da vi åpnet Institutt for sjelesorg, Dr. Einar Lundbys stiftelse hadde Lundby på forhånd bestemt at hele hans Mimmi Falsen samling av malerier, som hang på Solborg, skulle overflyttes til Sjelesorginstituttet. Det tok sin tid før bildene kom på plass. Kjøperne av Solhaugen mente visst at bildene tilhørte Solborg. Dr. Lundby kunne da forklare at de tilhørte ham personlig, og at han kunne gjør med dem som han ville. Og han ville at de skulle kle veggene på Sjelesorginstituttet. Og slik ble det.


Jeg husker ikke nå hvor mange det var til sammen, men det var en ganske stor samling. For vi, som ofte hadde vårt arbeid og våre samlinger på Instituttet, fikk en nært, og etter hvert kjært forhold til disse maleriene. Det var flere bilder med personfigurer, men også portretter. Vi diskuterte heftig om Einar Lundby hadde stått modell til Kristusportrettet. Alt kunne minne om ham, bare ikke glorien. Flere ugifte kvinner ”forgudet” denne ugifte mannen. Og han hygget seg i deres nærvær.
Selv om Institutt for Sjelesorg var et splitter nytt bygg, som stadig ble utvidet, var stilen behersket holt i en ”gammel” og rustikk stil. Fargen på vegger og tak og teppene på gulvene var satt sammen på en måte som synes å være tilpasset kunsten.
En god venn av Instituttet var Per Ole Buxrud. Han har bidratt med personlig og økonomisk støtte. En dag han og hans kone besøkte oss på Lillestrøm foreslo han at vi sammen skulle gi et maleri til Instituttet. Jeg malte da ”Kjempene ved Verdens ende”. Det konkrete motivet var bjørkelunden som står der ute og som opp gjennom alle mine 13 år på ”Modum” var et kjært mål for mange herlige skogturer. Lunden ble etter hvert et sterkt symbol for meg. Jeg så på disse majestetiske bjørketrærne som symboler på kjempene som bygde Modum Bads Nervesanatorium. Etter hvert som de døde, døde trærne også, ett etter ett. Jeg forsøkte å fange inn denne  mystiske følelsen i mitt bilde, som er malt i gyllne, klare,  og lysere farger enn Falsens. Det passet slett ikke sammen med hennes kunst, men jeg er svært glad for at det fikk en fin plass i foajeen til  Instituttet. Det er malt som et håpets bilde, og som en appell til å tre inn blant ”kjempene” inn i blant kjempene ved verdens ende.