Tre stadier

Jeg er gjest på siden og viser stolt frem dette bildet, Tre Stadier, som jeg fikk til min 50års dag av David. Jeg synes det uttrykker noe jeg tar til meg hver gang jeg ser det og gleder meg over - håp, liv, vekst, videre ..., ikke begrensning, men fremtid ...

I mange år har jeg hatt gleden av rike samtaler med David og han har fulgt meg dit jeg er nå, på trappene til stadie 3...

Hilsen Lasse Flikkeid

SÅ ER VI I GANG IGJEN

I går tegnet jeg oppriset til et maleri fra min fars barndomshjem, Kvebekk. Alle bygninger er fjernet for lenge siden. Her er bare en diger gressvoll som kantes av kjerr og lauvtrær. Stedet kalles av kjentfolk for Kvebekklandet. Det ligger på Øya, helt ute ved Glomma, like syd for innløpet til Merkja. En helt ny bebyggelse ser ut til å ville strekke seg helt ned til den gamle plassen. Folk har trolig latt seg fascinere av den særpregede naturen.
I dag har jeg malt opprisset til et maleri. Jeg har lenge planlagt å bevege meg over fra olje til akryl, og nå våger jeg spranget. Det får briste eller bære. Forrige gang jeg brøt meg ut av passivitetet oppdaget jeg til min forskrekkelse at jeg sleit med en maskert tristhet. Jeg har ikke oppdaget noe i nærheten av dette nå. Heller tvert om. Det er som om selve solen har trengt seg inn på lerretet mitt. Jeg ser imidlertid heller ikke tendenser til nye uttrykk, men det aner meg at her finnes dynamiske krefter jeg kan jobbe videre med.
Jeg har foreløpig ingen ferdige bilder å vise , men nå er i alle fall den passive perioden avsluttet, og bare det er oppmuntrende, i alle all for meg.

KUNSTBLOGGEN ER IKKE GLEMT!

Grunnen til at denne bloggen ikke er oppdatert skyldes verken forglemmelse eller mangel på interesse. Årsaken er at etter avsluttet separatutstilling i Aur prestegård har jeg ikke fått den roen og lysten til å male tilbake, riktig ennå. Jeg har forstått at jeg ikke er alene om å føle det slik. Derfor er det mange kunstnere som ikke liker å stille ut sine bilder, for de vet at det oppstår et vakuum etterpå.
Så fort det skjer noe vil bloggen helt sikkert fortelle om det. Vær bare litt tålmodig med meg. Gud har ikke tørket ut inn mine kreaive kilder riktig ennå.

MITT MØTE MED DE STORE

/Users/davidkvebk/Desktop/100_views_edo_052.jpg


Dette er "Bølgen", tresnitt av Katsushika Hukusai. Aldeles fantastisk, spør du meg.



Ando Hiroshiges tresnitt. Van Gogh malte en replikk i olje og sa: "Det er så enkelt som åndedrettet"
Mitt aller første kunstnerideal var Edvard Munch. I ungdomsårene var jeg vilt fascinert av hans bilder. Hans teknikk virket enkel, hans fargevalg var klare og rene, og motivene var almenmenneskelige. Jo, jeg likte ham, for jeg trodde faktisk at jeg etter hvert kunne male som ham. Mine aller første, og meget primitive bilder med oljefarger, var inspirert av kunstneren med det pene ansiktet. Jeg kopierte aldri hans arbeider, forsøkte bare å male som ham. Men utstyret var skrøpelig, og jeg manglet elementære kunnskaper om malerkunsten generelt.
Etter Munch søkte jeg utenlands etter kunstnere jeg kunne identifisere meg med. Den første som dukket opp var Vincent van Gogh, han var lokalpredikant i Metodistkirken, han som jeg. Og så var han en av gulvfolkets menn. Det var hans kjappe måte å fange inn objektene på, og hans kraftige uttrykk som trollbandt meg, men jeg kom aldri til å la hans kunst styre meg, verken gjennom følelsene eller tankene mine. Fra Gogn var veien svært kort over til Henri de Toulouse-Lautrec. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor for hans livsstil og livssyn lå milevis fra mitt. Jeg tror det var filmen om ham som tok tak i meg og åpnet øynene
Så, ved en tilfeldighet, kom jeg over den japanske tresnittmesteren Ando Hiroshige (1797 – 1858). Jeg hadde malt en akvarell, bygd opp av geometriske figurer, som et nygift par ønsket seg, og som de fikk fordi de klarte å sette ord på følelsen jeg hadde forsøkt å uttrykke. Som takk fikk jeg en bok om Hiroshiges kunst, som var en skildring av Japan fra en togreise han hadde gjort. Makan til denne mesteren hadde jeg ikke møtt. Og sier jeg til Ingar, en kunstnervenn, at han er den største, får jeg vite at det ikke er sant, for den største het Katsushinka Hukusai (1760-1849). Og hva vet jeg om hva som er objektivt størst eller minst. Jeg var oveveldet av Hiroshiges tresnitt. Ingar av Hukusais. Og disse to fikk stor inflytelse over europeiske kunstnere i slutten av attenhundretallet. Deres tresnitt ble – av grunner jeg ikke forstår – brukt til å pakke inn kostbart porselen og skipet til Europa. Van Gogh malte et bilde direkte etter Hiroshiges bilde- Se illustrasjonen: Bildet hang på veggen til forlagssjefen min, og jeg berømmet ham for hans interesse for japansk tresnitt. Det er Van Gogh dette, sier han. Jeg er sta og påstår at det er Hiroshige. Uenigheten ble løst da det under plakattrykket sto: Vincent van Gogh etter Ando Hiroshige. Da Van Gogh så dette bilde, som han beundret meget sa han: ”Det er så enkelt som åndedrettet”
Kunne ha lyst til å skrive litt mer om min egen vei gjennom kunsthistorien.

Monets abstrakte bilde.

Han ble kalt impresjonist på grunn av et bilde han malte. Om begrepet er dekkende og vellykket for hans kunst kan sikkert diskuteres. Jeg har et tobindsverk om impresjonistene. Det forbauser meg at så mange klassiske ekspresjonister er oppført i dette verket som impersjonister. Både vår egen Edvard Munch og holenderen Vincent van Gogh er tatt med på navnelisten.
Når jeg reflekterer over disse to begrepene er det ut fra den enkelte kunstners personlighetstype, og spesielt hans psykologiske hodningsprofil. Jeg har det fra Carl G. Jungs typelære, som hevder at det eksisterer to forskjellige psykologiske holdninger som in fact er hverandres diamentrale motsetning, eller motpol. De er introversjon og ekstroversjon. Man kan si at forskjellen ligger i deres holdning til den ytre, sansbare virkelighet. Den innadvendte har et subjektivt forhold til ytre objekter, og den utadvendte har et objektivt forhold til dem.
I Claude Monets biografier legges det stor vekt på øyesykdommen han fikk. Hans fargesyn ble sterkt forstyrret, og det fantes farger han rett og slett ikke så. Han hadde imidlertid sitt fargeminne i behold, så hvis fargene ble lagt på paletten etter et visst system, kunne han bruke dem ut fra fargeminnet. Slik jeg har fulgt denne store kunstnerens utvikling, mener jeg å se at han mot slutten malte bilder med de farger han tli enhver tid hadde et personlig forhold til. Etter mitt skjønn er det derfor hans malerier blir mer og mer abstrakte.

ET STEMNINGSBILDE FRA ÅPNINGSDAGEN

DAVID KVEBÆKS MALERIUSTILLING I AUR PRESTEGÅRD

Været var vakkert og stemningen var god da utstillinegn "Det indre og ytre landskap" ble åpnet med hornmusikk og taler.
Det ble etterhvert folksomt både inne og ute. Arrangementet var også åpningen av sommersessongen: "Fra Jonsok til Olsok".
To andre kunstnere skal stille ut sine produkter, og det blir visning og salg av gammelt og nytt i den store låven. Og innimellom all tråkkingen kan man hvile ut under "Linden" med vafler og kaffe. Jo, Aur Prstegård er et trivelig utfartssted.

"Komposisjon II" olje på lerret - 60 x 50

Et eksperi-ment. Andreas (12) likte bilde.